Arkiv
CQD-Kalender
januar 2012
S M T O T F S
« nov   feb »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  
Kategori

MEMENTO MORI

Husk at du skal dø

Husk at du skal dø!

Da jeg gikk på barneskolen lærte vi om Romerriket. Vi lærte at etter han hadde lagt andre folk under sitt eget herrevelde, gikk keiseren i seierstoget tilbake i Roma. Ved sin side var det én som hadde en merkelig tjeneste: underveis skulle han stadig hviske i keiserens øre, «husk at du skal dø».

Denne påminnelsen om døden er sunn. Vi vil helst ikke tenke på døden. Det gjelder oss alle, og kristne like mye som andre. Akkurat som for den keiseren i Roma kommer livet å ta slutt, uansett hvor godt det nå måtte være, og uansett hvor rike vi er.

Woody Allen skal ha sagt at han ikke var redd for å dø – bare han ikke var til stede når det inntreffer. Denne fleipen sier mye om vårt forhold til dette temaet. Det er ikke bare et ubehagelig tema, men vi vil helst la være å tenke på det i det hele tatt.

Vi vet selvsagt at vi skal dø. Vi vet til og med at for mange vil døden også følge sykdom og smerte. Det er derfor forståelig at vi helst vil fortsette å gå med keiseren i Roma langs livets vei, uten at vi tenker alt for mye på dette. Faktumet er i mellomtid at minst en tredjedel befolkningen kommer til å få kreft før eller siden, og det sier seg selv at mange av disse vil ikke kunne dø hjemme når det går som det måtte gå.

Et hospice er et sted som er skreddersydd slike mennesker. Som du kan lese i Wikipedia er hospicet et relativt nytt begrep. Jeg var femten år første gang jeg hørte om dette, da de arbeidet med å starte et hospice i nærheten av byen jeg bodde i. Jeg var overhodet ikke moden for å høre det; som jeg skriver dette husker jeg hvordan jeg grøsset meg over et spesielt sykehus man skulle bli lagt innpå for kun å dø!

Jeg synes dette handler nettopp om å være moden. Javisst er dette et svært ubehagelig tema, men det er bokstavelig talt dødsens alvor som angår oss alle. Derfor har vi egentlig ikke råd til bare å skyve det fra oss. Hver og én av oss kan få en sykdom som har dødelig utgang, og per i dag er det attpåtil gamlehjem man av og til havner selv om én er ung. Selv om man skulle legges inn på sykehus for å dø er heller ikke dette den beste løsningen.

Det er feil å tenke på hospicer som plasser man havner for å dø! Det er heller snakk om å gi spesialisert smertekontroll og medisinering slik at pasienten får maksimalt utnyttet den tida han eller hun fortsatt har igjen, samt spesialisert oppfølging fra psykolog og/eller prest. På hospicer går dessuten legene og sykepleiere i vanlige klær, og man gjør alt man kan få å gjøre omgivelsene så hjemlig og trivelig som mulig. Det handler ikke om døden, men om livets verdighet når livet dessverre går mot slutten.

Norge har bare noen få hospicer (enten det staves med «c»eller «s»finnes ikke ordet i ordboka en gang!). Det er et hospice i Bergen som jeg faktisk har testamentert til, men det er langt ifra nok institusjoner for befolkningen i så stort et land.

Jeg vil oppfordre politikerne våre, jeg vil oppfordre Rotaryklubben, frimurere, Lions og ALLE som har innflytelse i samfunnet til å sette dette på dagsorden. Hva kjære politikere i Lødingen med å gå foran i regionen og foreslå et slikt sted her hos oss (istedenfor eller i tillegg til et fengsel på Nes)? Etter å ha søkt tilskudd fra Staten selvsagt? og spesielt hvis andre – som Rotaryklubb, frimurere, Lions eller andre – gir sin støtte?

Jeg har nok ikke så mye innflytelse, jeg. Jeg har kun denne lille bloggen som jeg håper, av min egen egoisme, noen leser av og til. Men jeg vet at det er menn og kvinner blant oss som har den. Dette er noe som samfunnet trenger sårt! Har jeg gjort litt nå for å sette fokus på det er jeg glad for det.

Vi trenger hospicer her til lands.  Hvorfor kan vi ikke starte her i Nord? Vi trenger nemlig at ordet «hospice» blir å finne i ordboka vår!