Arkiv

CQD-Kalender

mai 2012
S M T O T F S
« apr   jun »
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  

Kategori

Dagsarkiv: 6. mai 2012

Konfirmasjon i Vestbygd Kirke

Søndag den 6. mai var det konfirmasjon i Vestbygd Kirke. Jeg er veldig glad både i Lødingen og Vestbygd, men Vestbygd har jeg et spesielt forhold til. Siste gangen jeg spilte orgelet her reiste jeg til England med to elever fra Vestbygd – det var den gangen da. Det var tider det!

Vestbygd Kirke

I dag var det konfirmasjon i Vestbygd Kirke.

Den gangen var det gjerne flere som konfirmerte seg her. Da var det også flere enn 17 elever på grunnskolen, men på veien til kirka i dag fikk vi høre at neste år blir det 21. I år var det i mellomtid to ungdommer som skulle konfirmeres i kirka, i alle fall etter norske skikk….

Egentlig er konfirmasjonen en forbønnshandling. Som jeg i dag har skrevet i den engelske bloggen finnes det ikke noe som en konfirmant må bekrefte. Vi som snakker norsk daglig, og tenker i dette språket kanskje ikke ser selvmotsigelsen i dette. På engelsk hadde det slett ikke vært mulig å si at man skulle konfirmere seg uten å bekrefte noe.

Grunnen til dette ligger i ordet «konfirmere» og «konfirmasjon» som ikke er norske ord, men brukes hos oss kun til å beskrive en seremoni. Disse ordene, akkurat som «kyrie eleison», kan bare brukes innenfor et begrenset område. De er ikke en vanlig del av språket vårt på samme måten som ordet «bekrefte» og «bekreftelse» for eksempel. På engelsk er disse lånordene en del av det daglige språket nettopp for bekrefting. Derfor er det bare meningsløs å prøve å oversette den norske ordningen på engelsk, dvs at vi har en konfirmasjon uten bekreftelse fordi på engelsk dette ville vært det samme som å skrive en bekreftelse uten en bekreftelse («a confirmation without a confirmation»).

Hva så skulle konfirmasjonen være en bekreftelse av? Jo, den store forskjellen mellom den norske konfirmasjonen og den anglikanske er at seremonien der er en bekreftelse av Dåpsløftet. Sånt var det også her til lands, men nå er det slik at Den norske kirke si lære er at det er Gud som bekrefter konfirmanten – og ikke andre vei. Dette finner du blant annet her. Det er ikke å komme bort ifra at det norske begrepet om hva konfirmasjonen består av skiller seg ut betydelig både fra andre land og historisk praksis – her går det an å «konfirmere» seg borgerlig for eksempel!

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg synes dette er litt svakt, men på den andre siden er den norske konfirmasjon likevel en viktig del av livet til folket. Tross alt velger de aller fleste tenåringene å konfirmere seg. Dessuten gjør fortsatt flertallet dette i kirka.

De to konfirmantene med prest Gøran Bremnes og kataketen, Rut Eli Lindebø

De to konfirmantene med prest Gøran Bremnes og kataketen, Rut Eli Lindebø

Da presten vår, Gøran, skulle innlede forbønnshandling talte han direkte til de to ungdommene. Dette handlet om nåde, om den ubetingede kjærligheten Gud alltid har hatt for dem; men samtidig var det viktig at de gjorde sin del av å vokse opp og bli utrustet til livet på aller best måte, nettopp for dem som var glad i dem. Derfor var viktig at de gjorde skolearbeidet sitt.

Gøran knyttet opp disse ungdommene til menigheten de var en del av, nettopp siden dåpen, og minnet oss i menigheten om at kirka nå er i en forandringsprosess – og denne prosessen var en nødvendig ting. Vi ønsker at alle kan få kjenne Jesus. Det vil si at presten antydet at kirka skal være livet vårt – det begynte med dåpen (for disse ungdommene), og nå skulle det være en tur der vi går hånd i hånd med herren.

Så var det selveste forbønnshandlingen. Selv om dåpsløftet nå er borte fra den norske konfirmasjonen begynte denne forbønnshandlingen nettopp med en påminnelse ved døpefonten. Der ble de to ungdommene først tegnet med korset før de gikk hver for seg til alters.

Det var en vakker seremoni, og som vanlig ble konfirmantene avbildet utenfor kirka etterpå.