Tinden er tilbake!
There is now an English Translation available exclusively for members of Yorkshire Viking Norway.

Sneistinden pryder att denne bloggen min
Denne bloggen starta då eg slutta i Lenvik sokn. Det er der Jon Blamire no jobbar.
Eg hadde nyleg erverva statsborgarskapet mitt, og sette meg difor føre for å skrive kun på norsk (legg merke til at eg nytta bokmål då denne bloggen vart lansert). Tanken min var å avslutta engelskbloggen som eg hadde halde ved like sidan eg byrja i jobben eg då slutta i.
Då arbeidet med denne bloggen altso vart teke opp var eg på veg inn i ei ny tid. Eg skulle attende til Lødingen kvar eg hadde vore organist mange år før. Difor valde eg å la Sneistinden få pryde bloggen min. Eg minnest så vel dette fjell, som Elias Blix har skrive! Eg såg Sneistinden nemleg kvar gong eg hadde oppdrag i Vestbygd (ein del av Lødingen-sokn) og ikkje minst på grunn av at for meg han faktisk er eit symbol på den tida eg fór til England med to gutar derifrå – ein av dem som budde ikkje så langt ifrå denne tinden. Det var den turen til Adwick Ungdomskule som då framleis eksisterte. Eg hadde hugsa dette fjellet, og det hadde vorte eit ikon for meg som stod både for tida mi her i Lødingen men også for skulen min. Difor vart Sneistinden sett i høgsetet då www.cqd.nu kom «online».
Det var akkurat ungdomsskulen min som skulle verte årsak til at eg utvikla eit felles fargeskjema til begge bloggane mine, også til bloggen som no heiter Yorkshire Viking Norway (han het Play My Tune då). Skulesaka kom fort til å prege både det eg skreiv på norsk og engelsk. Sneistinden vart difor bytt ut fyrst med den nye logoen min, og sidan med eit bilete som Janet Roberts har teke av den plassen skulen min ein gong var – han er som kjent no jamna med jord. Janet hadde gått på denne same skulen og slost lenge mot dei makthavande for at han skulle bergast. Biletet hennar finst framleis på engelskbloggen.
Meininga var at den andre bloggen min skulle nedleggjast. Men så kjem jo Blamire plutseleg inn med ein splittande ny blogg som heiter Arctic Organist! Eg skulle vel ikkje la han blogge her utan konkurranse? Ikkje berre kom han til lands frå South Carolina USA, men så ville han attpåtil gjere det eg alt hadde gjort alle dei åra før han reiste hit! Løysninga vart at engelskbloggen vart sjølvsagt berga, og begge bloggar vart gjort til ein såkalla «tvillingblogg». Dei er framleis to sjølvstendige bloggar, men dei deler ein felles utsjånad.
Biletet til Janet Roberts er veldig fint, og eg har skrive om det i Yorkshire Viking Norway. Der kjem det og til å ha den plassen eg no gjev att i denne bloggen til Sneistinden. Der hører det biletet nemleg heime, medan her på norskbloggen er Sneistinden langt meir naturleg.
Ironisk nok er jo Sneistinden også eit symbol på den siste kontakten eg hadde med ungdomsskulen min. Begge bloggane mine skal difor fortsette å bruke same fargeskjemaet og logo. Desse kjem begge to sjølvsagt også frå skuledagane mine.
Eg lyser fred på Adwick School sitt minne.
ABBA- konserten i Lødingen
Hva er det med ABBA? Jeg får inntrykket av at alle nå vil «gjøre» det. De har gjort en ABBA- konsert i Leirfjord ei stund siden, og jeg hørte på radioen at et eller annet kor i Ofoten hadde lignende planer (dette på Radio Bø den 24. februar). Hvem vet, kanskje det burde heter ALLE….
200 KR kostet det å komme inn, og så de ville også ha 20 KR for kafe (30 KR for et stykke kake) – altså ingen billig affære. Dumt å måtte konstatere dette, men jeg har inntrykket om at kjøpekraften til pengene våre er blitt mindre og jeg for én kan ikke bare bruke 200 KR uten at det svir i lommeboka samtidig… og så skal man ut med 20 KR i for kaffen i tillegg. Jeg synes i det minste vi kunne ha fått den til 5 KR om ikke de ville gjøre den gratis. Men jeg er vel blitt sur prompe ettersom jeg er blitt eldre…
Konserten var på alle måter imponerende. Dette viser atter en gang magien om dette stedet som jeg har skrevet om før. Du skulle ikke tro det var mulig på en så liten plass. Ikke nok med det men nesten alle møtt opp til en mann. Det bor jo litt over 2000 mennesker i hele kommunen, og her i idrettshallen var det minst 500 – jeg skulle tro at det var flere. Dette vil si at en kvartdel av hele befolkningen hadde kommet for å høre!
Så populært var denne konserten at jeg måtte opp på galleriet; det var ingen plass nede i hallen. For meg var det en merkelig følelse å lytte til denne musikken – som jeg hadde lyttet til da jeg var gutt på ungdomsskolen i Storbritannia. Med hver låt som ble framført fikk jeg minner opp som bilder i hodet nesten like klart som om jeg så på TV. Det var, som sagt, en merkelig følelse.
Det er godt at vi ennå har live i vår lille kommune. Jeg synes at det var viktig jeg støttet opp om det.