Konfirmasjon i Vestbygd Kirke
Søndag den 6. mai var det konfirmasjon i Vestbygd Kirke. Jeg er veldig glad både i Lødingen og Vestbygd, men Vestbygd har jeg et spesielt forhold til. Siste gangen jeg spilte orgelet her reiste jeg til England med to elever fra Vestbygd – det var den gangen da. Det var tider det!
I dag var det konfirmasjon i Vestbygd Kirke.
Den gangen var det gjerne flere som konfirmerte seg her. Da var det også flere enn 17 elever på grunnskolen, men på veien til kirka i dag fikk vi høre at neste år blir det 21. I år var det i mellomtid to ungdommer som skulle konfirmeres i kirka, i alle fall etter norske skikk….
Egentlig er konfirmasjonen en forbønnshandling. Som jeg i dag har skrevet i den engelske bloggen finnes det ikke noe som en konfirmant må bekrefte. Vi som snakker norsk daglig, og tenker i dette språket kanskje ikke ser selvmotsigelsen i dette. På engelsk hadde det slett ikke vært mulig å si at man skulle konfirmere seg uten å bekrefte noe.
Grunnen til dette ligger i ordet «konfirmere» og «konfirmasjon» som ikke er norske ord, men brukes hos oss kun til å beskrive en seremoni. Disse ordene, akkurat som «kyrie eleison», kan bare brukes innenfor et begrenset område. De er ikke en vanlig del av språket vårt på samme måten som ordet «bekrefte» og «bekreftelse» for eksempel. På engelsk er disse lånordene en del av det daglige språket nettopp for bekrefting. Derfor er det bare meningsløs å prøve å oversette den norske ordningen på engelsk, dvs at vi har en konfirmasjon uten bekreftelse fordi på engelsk dette ville vært det samme som å skrive en bekreftelse uten en bekreftelse («a confirmation without a confirmation»).
Hva så skulle konfirmasjonen være en bekreftelse av? Jo, den store forskjellen mellom den norske konfirmasjonen og den anglikanske er at seremonien der er en bekreftelse av Dåpsløftet. Sånt var det også her til lands, men nå er det slik at Den norske kirke si lære er at det er Gud som bekrefter konfirmanten – og ikke andre vei. Dette finner du blant annet her. Det er ikke å komme bort ifra at det norske begrepet om hva konfirmasjonen består av skiller seg ut betydelig både fra andre land og historisk praksis – her går det an å «konfirmere» seg borgerlig for eksempel!
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg synes dette er litt svakt, men på den andre siden er den norske konfirmasjon likevel en viktig del av livet til folket. Tross alt velger de aller fleste tenåringene å konfirmere seg. Dessuten gjør fortsatt flertallet dette i kirka.
De to konfirmantene med prest Gøran Bremnes og kataketen, Rut Eli Lindebø
Da presten vår, Gøran, skulle innlede forbønnshandling talte han direkte til de to ungdommene. Dette handlet om nåde, om den ubetingede kjærligheten Gud alltid har hatt for dem; men samtidig var det viktig at de gjorde sin del av å vokse opp og bli utrustet til livet på aller best måte, nettopp for dem som var glad i dem. Derfor var viktig at de gjorde skolearbeidet sitt.
Gøran knyttet opp disse ungdommene til menigheten de var en del av, nettopp siden dåpen, og minnet oss i menigheten om at kirka nå er i en forandringsprosess – og denne prosessen var en nødvendig ting. Vi ønsker at alle kan få kjenne Jesus. Det vil si at presten antydet at kirka skal være livet vårt – det begynte med dåpen (for disse ungdommene), og nå skulle det være en tur der vi går hånd i hånd med herren.
Så var det selveste forbønnshandlingen. Selv om dåpsløftet nå er borte fra den norske konfirmasjonen begynte denne forbønnshandlingen nettopp med en påminnelse ved døpefonten. Der ble de to ungdommene først tegnet med korset før de gikk hver for seg til alters.
Det var en vakker seremoni, og som vanlig ble konfirmantene avbildet utenfor kirka etterpå.
Jeg skal gå i tog likevel på 17. mai!!
Fantastisk! Jeg er såkalt «B- menneske», men jeg gleder meg faktisk til 17. mai da vi skal ha et såkalt «vekker-tog» klokken 7.30. Da skal jeg med!
Jeg gleder meg:)
ABBA- konserten i Lødingen
1. mai var det ABBA- konsert i Lødingen Idrettshall
Hva er det med ABBA? Jeg får inntrykket av at alle nå vil «gjøre» det. De har gjort en ABBA- konsert i Leirfjord ei stund siden, og jeg hørte på radioen at et eller annet kor i Ofoten hadde lignende planer (dette på Radio Bø den 24. februar). Hvem vet, kanskje det burde heter ALLE….
200 KR kostet det å komme inn, og så de ville også ha 20 KR for kafe (30 KR for et stykke kake) – altså ingen billig affære. Dumt å måtte konstatere dette, men jeg har inntrykket om at kjøpekraften til pengene våre er blitt mindre og jeg for én kan ikke bare bruke 200 KR uten at det svir i lommeboka samtidig… og så skal man ut med 20 KR i for kaffen i tillegg. Jeg synes i det minste vi kunne ha fått den til 5 KR om ikke de ville gjøre den gratis. Men jeg er vel blitt sur prompe ettersom jeg er blitt eldre…
Konserten var på alle måter imponerende. Dette viser atter en gang magien om dette stedet som jeg har skrevet om før. Du skulle ikke tro det var mulig på en så liten plass. Ikke nok med det men nesten alle møtt opp til en mann. Det bor jo litt over 2000 mennesker i hele kommunen, og her i idrettshallen var det minst 500 – jeg skulle tro at det var flere. Dette vil si at en kvartdel av hele befolkningen hadde kommet for å høre!
Minst en kvart del Lødingens befolkning møtt opp til konserten i idrettshallen
Så populært var denne konserten at jeg måtte opp på galleriet; det var ingen plass nede i hallen. For meg var det en merkelig følelse å lytte til denne musikken – som jeg hadde lyttet til da jeg var gutt på ungdomsskolen i Storbritannia. Med hver låt som ble framført fikk jeg minner opp som bilder i hodet nesten like klart som om jeg så på TV. Det var, som sagt, en merkelig følelse.
Det er godt at vi ennå har live i vår lille kommune. Jeg synes at det var viktig jeg støttet opp om det.
Lødingens fineste
Lødingen Skolekorps gjør seg klar til innsats 1. mai 2012
I dag var jeg stolt både av statsborgerskapet og min lille Lødingen. Det var 1. mai, og jeg bestemte meg for å gå i toget. Det ser meget dårlig ut for at jeg kan gjøre det om nasjonaldagen (da må jeg spille i to gudstjenester).
Lødingen har forandret seg siden jeg sist tjenestegjorde som organist. Det er færre som bor her, og dette gjenspeiles selvsagt i oppslutningen på skolekorpset. Men de er ennå i live, og det er vidunderlig å høre på dem! Kjære ungdommer som gledet oss i dag, jeg fremstår nok som en raring at jeg må takke dere – men jeg gjorde et bevisst poeng av det etter deres flotte opptreden i dag. Jeg skammer meg ikke å gjenta meg her i bloggen. Dere er noe av det fineste vi har!
Lødingens fineste - jeg gjorde et bevisst poeng å takke disse flotte ungdommene etter de var ferdige
Det var kaldt og surt, men det at Lødingen fortsatt har skolekorpset ga 1. mai «piffen» som ellers hadde mangla. Jeg har vært med feiringer hvor man har gått i tog uten korps, og brukt opptak, og det er slett ikke det samme. Jeg håper inderlig at vi i Lødingen setter pris på hva vi har, og selvsagt må vi også huske å takke de voksne.
Torstein Nilsen holder talen ved bauta
Torstein Nilsen holdt talen ved bauta ved kirka. Han benyttet anledningen til å knytte dem som døde under krigen med ungdommene som ble drept av massemorderen den 22. juli i fjor. Han ga et flott vitnesbyrd til verdiene Norge står for da han minnet om rosene som står utenfor rettslokalet (og jeg må si, dette i sterk kontrast til de uverdige scenene vi ble vitne til da to engelske barn en gang ble stilt for retten anklaget for mord). Ja verdenen kan godt se på vårt land med undring, og vi kan bli stolte av det!
Da jeg ervervet statsborgerskapet i fjor er jeg spesielt oppmerksom på at vi ikke bør ta den tryggheten vi har for gitt. Vi vet om mange vanskelige skjebner, til de som kommer hit fra andre land og som går ei usikker fremtid i vente mens myndighetene ser på saka deres. Det er enda en grunn å tenke på det vi har med takknemlighet, samtidig som det bør oppfordre oss til å vise solidaritet.
Etter toget gjennom Lødingen ble været enda surere og det blåste godt ifra havet. Sånn sett var vi heldige. Vi slapp å bli våte. Så om kvelden måtte nesten en tredjedel av hele befolkningen ha vært på konsert i idrettshallen, men dette skriver jeg mer om i morgen.
Tusen takk Lødingen Skolekorps, og dirigenten deres, Sigrun Muller Steen! Det var fantastisk bra!
Forskrekket over skriket!
Forskrekket over skriket!
Siste uke kom det nyheter om at én av fire versjoner Munchs «Skrik» skulle auksjoneres på Sotherby’s i New York. Jeg vil helst ha meg frabedt denne slags «nyheter».
For det første oppfatter jeg den forventede salgsummen som et dundrende skrik mot sedeligheten. Det er forkastelig å tenke på 500 millioner kroner, og hva 500 millioner kroner kunne brukes til – og så skal vi ikke en gang få høre hvem som har kjøpt verket. Altså det er nyhetsverdi i at noen som har mer penger enn de fleste kan drømme om kan bruke pengene sine på et bilde, men vi skal helst ikke begynne å se på dette i lys av andre ting som burde gjøres i samfunnet.
Som musiker har jeg sans for kunst, men det er noe motbydelig i å høre mediene opptrer som «bragdepost» for noen rikinger vi aldri kommer til å møte, og som opplagt lever på et helt annet planet enn vi.
En annen sak er at alle kan bruke sine penger som de vil. Det er klart, men om dette er et privatanliggende vil jeg også helst slippe å høre om det. Eller var hensikten å skryte om kjøpet allikevel?
Ellers for mine vanelesere kan jeg meddele at jeg nettopp har flyttet. Det betyr at jeg ikke har Internett hjemme før det leveres om to uker. Derfor kan det gå litt lengre tid mellom disse postene på bloggen.
Heteslag uten varme: strålingsskade?
Som jeg skrev i siste post går det visst ikke så bra i Japan. Atomulykken går fra ille til verre, og kan true hele verdenen. Allerede er folk blitt syke i Japan.
Fukushima Diary melder i dag at ti skoleelever måtte legges inn på sykehus med heteslag etter kroppsøving – selv om temperaturen bare var 22,1 C. Dette er bare den siste historien om at barn i Japan er blitt syke. Disse barna gikk på skolen i Yao- by, Osaka. De er mellom ti og tolv årsgammel. Vi kan bare ane om det faktisk er stråling som er grunnen til disse historiene.
Selv om mediene ser ut til å ha glemt at det faktisk er en pågående krise, er ikke Fukushima over. Snart kommer det en bølge svært radioaktivt vann inn på vestkysten til USA. Man kan bare tenke seg hvilke konsekvensene dette skal ha få marinlivet, og fisken som ender opp på middagsbordet. Allerede er en stor del stillehavet blitt farlig radioaktivt. Dette området strekte seg november i fjor helt fra Japan og nesten til Hawaii, og nå ventes det å nå USA om noen uker.
Iori Mochizuki kjemper mot at ingen i mediene snakker ut om hva som er i ferd med å skje. Det er derfor han har opprettet nettsida Fukushima Diary. Han ber om bidrag til dette arbeidet, fordi det bare er på grunn av penger frivillige sender inn som gjør det mulig å drifte dette nettstedet. Om du synes dette er viktig kan du gå til http://fukushima-diary.com/og følge lenkene der om du ønsker å støtte arbeidet hans (nettsida er både på japansk og engelsk).
Vi må vekke politikerne våre. Undertegnede har i dag sendt en henvendelse til Statens Strålevern om det som sies om enhet 4. Jeg er spent på hvordan de svarer: hittil har myndighetene våre sagt at det som skjer i Japan ikke skal ha noe betydning for oss her til lands. Sannheten kan være at det på sikt kan utslette sivilisasjonen vår, og hele kloden.
Faren er ikke over
Alle husker fjorårets katastrofe i Japan. På toppen av jordskjelv og tsunami fikk Japanerne attpåtil atomkrise da et atomverk ble og sprengt i fillebiter.
Faren er ikke over fra Fukushima
Vi ble forsikret av myndighetene at konsekvensene for oss (utenfor Japan) var minimale, og at Fukushima- ulykken ikke var det samme som det forrige ulykke i Chernobyl. Nå vet vi i mellomtid litt mer. Det har nemlig visst seg at denne ulykken var verre enn Chernobyl. Om ikke det var nok er faren slett ikke over – ei heller for oss som bor langt fra Japan.
Om ikke dette var skremmende nok så kan vi konstatere at mediene er tause. Ikke bare utenlands, men også her til lands. Kan det være at denne tausheten er pålagt av politiske hensyn på høyeste plan?
Faren er altså ikke over. For det første kan situasjonen være så ille allerede i dag at man ikke snakker om det, selv om alle ser det: vi har med andre ord en elefant i rommet. Det som er så vanskelig å sette ord på er det at halvparten Japan – ikke bare området rundt atomverket på Fukushima – er såpass kontaminert at den egentlig burde vært evakuert allerede i dag.
Litt etter litt lekker det informasjon ut til verdenen. Iori Mochizuki, en sivilingeniør fra Yokohama, har opprettet en nettside som heter Fukushima Diary. Fra bildet han tegner her, bekreftet nylig i Washington’s Blog, er innbyggerne i Tokyo utsatt for stråling. Denne strålingen skal også ha blitt større, og ikke mindre, siden fjorårets krise.
Arnie Gundersen er amerikansk fagmann på atomkraft. Han reiste til Tokyo, og etter å ha valgt fem tilfeldige plasser der tok sampler av jord fra byen. Disse tok han tilbake til Statene. Resultatet var oppsiktsvekkende. Alle samplene inneholdt så mye stråling at de måtte klassifiseres og behandles som radioaktivavfall! Dette fra en by der det ferdes og bor millionvis mennesker.
Selv om mediene ikke snakker om det og det er for de fleste ennå ukjent, vitner vi noe av dimensjoner som det ikke er noe historisk sidestykke til. Det er menneskenatur å fornekte det man alt vet, og myndighetene vet nok alt nå at Tokyo og halvparten landet ikke er skikket til at folk kan bo der lenger – men dette er elefanten i rommet. Det er minst 35 millioner mennesker som egentlig burde være evakuert. Som www.oljekrisa.no, en norsk nettside som også har skrevet om dette påpeker, tilsvarer dette 7 ganger Norges befolkning!
På grunn av Iori Mochizuki sin innsats for å få sannheten ut er det klart at før eller siden kommer Japanerne etter hvert å måtte innse at de må forlate hjemmene sine uansett. Jo lenger dette blir jo større tragedien, dessverre. Vi vet allerede at barn, som er de mest sårbare for stråling, er blitt syke – det er snakk om vage plager som neseblødning, tretthet, og hodepine (som det selvsagt bare er et indisium på strålingsskade). Dersom vi i mellomtid sammenligner strålingen som befolkningen nå utsettes for med strålingen i de kontaminerte områdene rundt Chernobyl kan vi konkludere at dette er en tikkende kreftbombe som kommer til å bli en menneskelig tragedie av bibelsk dimensjon.
Da kommer Japanerne selvsagt å evakuere. Det kommer til å gjøre det ikke når det blir for sent fordi det alt i dag er blitt for sent. Men hver dag som går blir konsekvensen større av strålingen disse menneskene utsettes for. Det var altså faren i dag, om ikke mer går galt.
Som jeg begynte dette innlegget er denne situasjonen for det første ille nok, som den pågående krisen som begynte i fjor og (til tross for inntrykket vi får i mediene) ennå ikke er over. Det som er langt verre er at faren for noe større heller ikke er over. Tvert imot går det fra ille til verre med Fukushima- anlegget. Hele den nordlige hemisfæren kan i verste fall bli kontaminert med dødelige radioaktivskyer.
Hvis du kan tenke deg et enormt svømmebasseng som holdes oppe, og balanseres prekært i et bygg som har begynt å få slagside og som holder på å kollapse, er dette situasjonen i dag med enhet 4. Inne i dette bassenget er det brukte brenselsstaver som vil ta fyr om ikke de dekkes av vann, og som inneholder så mye radioaktivitet at Japan kommer til å opphøre som nasjon og at hele den nordlige hemisfæren vil bli kontaminert. Så det angår også oss her i lille Norge.
Tidligere FN-rådgiver Akio Matsumura sier at hvis bassenget kollapser, vil ingen kunne nærme seg Fukushima på 50 år på grunn av strålingen. Den tyske fysikeren Hans-Peter Durr sier at vi da vil være på et punkt som vitenskapen aldri har forutsett.
Japans tidligere ambassadør til Sveits, Mitsuhei Murata, skriver i et brev til FNs generalsekretær at Japans og verdens skjebne avhenger av enhet 4 i Fukushima, noe som er bekreftet av kjente eksperter som dr. Arnie Gundersen og dr. Fumiaki Koide.
Den amerikanske fysikeren og atomkraftmotstanderen Helen Caldicott sier at hvis bassenget kollapser, vil hun evakuere familien fra Bosten og dra til den sørlige halvkule. Luftstrømmene fra Japan går mot USA, men Boston ligger på østkysten. USAs vestkyst vil bli enda hardere rammet. – hentet fra www.oljekrisa.no
Dette skriver Jan Herdal på sin utmerkede oljeportal www.oljekrisa.no, en side som har lang tradisjon å kalle en spade en spade om de heller usmakelige sannhetene som gjelder vår dag. Han skriver også at sjansen for at det kommer et stort jordskjelv på Richters skal 7 er 70 prosent for inneværende år, og hele 98 prosent innen tre år. Og så kommer det til å ta minst tre år for å fjerne den farlige brenslene.
I dag er det et hundre år siden CQD ble sendt fra Titanic. Det ble og for sent. Nå sendes signalet igjen fra denne bloggen, om en situasjon som ikke er over i Japan. Den truer ikke bare Japanerne, men også deg og meg. Dette er dessverre langt fra over.
Registrering til kommentarer
Jeg beklager virkelig at dette er nødvendig, men jeg ser meg nødt for å innføre registrering før man kan kommentere innlegg. I løpet bare én time har bloggen blitt misbruk fire ganger av noen som bare ønsker å sende ut spam.
Så jeg er lei meg på deres vegne, kjære lesere, men jeg ser ikke noe alternativ til dette.
Bare lekkert!
SeaMonkey er en opplevelse online!
Husker du første gangen du var på nett? Det var noe spennende og nytt med det hele.
Kanskje du også husker den første gangen du bytta nettleser? Ellers er du heller noen som aldri har gjort det? Uansett om du har gjort det før eller ei, bør du absolutt prøve det nå!
SeaMonkey er en hel opplevelse online. Jeg har nettopp gått over til det, og jeg kan ikke rose det nok. For meg ble det litt av et gjensyn med den første tida på nett igjen, og jeg kjente den samme begeistringen over at jeg hadde fått noe nytt på maskinen. Det er lenge siden jeg har opplevd det sånt.
Selv begynte jeg, som jeg antar mange andre i 1998, som Internet Explorer-bruker. Jeg prøvde meg og på andre nettlesere, men på den tida var det likevel den nettleseren som vant nettleserkrigen. Cirka 2001 gikk jeg over til en alternativ som heter Avante Browser. Denne nettleseren bruker samme «motor» som Internet Explorer, så man kan egentlig si at jeg da brukte en tilpasset Internet Explorer.
Så kom den neste store Internett-opplevelsen i 2007. Det var da jeg byttet til Mozilla Firefox, og den nettleseren har jeg holdt meg trofast helt til nå. Jeg lekte en stund med et alternativ e-postprogram, Thunderbird, men bortsett ifra et år i 2006 har jeg forholdt meg til Outlook Express (som det het før) og i nyere tid til Outlook.
Nå i den siste tida har jeg registrert at mange hopper av Firefox, og går over til Google Chrome (jeg har forresten også Chrome på maskinen, men jeg kan heller styre begeistringen for den). Jeg har dessverre merket at Firefox, som jeg fortsatt har sans for, er blitt mye tregere. Så jeg tenkte at kanskje det var på tid å prøve noe nytt igjen.
Jeg er så imponert med denne lekre Seamonkey-nettleseren! Hvis du bruker egen e-postprogram (klient) for å hente e-posten din vil du elske SeaMonkey. Dette programmet er nettleser OG e-postprogram i ett og det samme! Du kan sitte og surfe, og så komme det en e-post til din pop-mail, og du får den oppe i SeaMonkey! Vel å merke at jeg ikke snakker her om webbasert e-post, som Gmail eller Hotmail, men ekte pop-mail – og du konfiguerer SeaMonkey for dette akkurat som du har konfiguert Outlook (eller Thunderbird eller hvilket annet e-postprogram du bruker).
SeaMonkey er altså en pakkeløsning. I tillegg til nettleser og e-post, så er det jammen et redigeringprogram som du kan bruke til å lage nettside – ikke et selvstendig program, men del av samme SeaMonkey. Aller best er denne palen Internettprogram meget fort å lastes inn, og det går virkelig kjapp med surfingen.
Jeg er skikkelig imponert og vil anbefale SeaMonkey til alle som har lyst å fornye sin Internett-tilværelse. SeaMonkey er en naturlig arving til den forsvunne Netscape som i si tid virkelig satt sving på Internettet. Det bruker samme «motor» som Firefox, så om du bruker det vil du helt sikkert ha sans for dette. Etter mi mening er SeaMonkey neste skritt i utviklingen, og det er en bedring på Firefox.
Om du likevel savner Firefox kommer du til å oppdage at de visuelle temaene til Firefox, samt «personaer» også fungerer i SeaMonkey. Det vil si at du kan tilpasse utseende slik at det eneste du da vil merke er… at nettlesingen går mye fortere, og at du får din e-post samtidig du leser nettet.
Vel verdt å installere! Prøv SeaMonkey du og!
Ny nettside til Lødingen og Vestbygd Kirke
Snart skal vi på kirken.no - og Lødingen Kirke og Vestbygd Kirke har en ordentlig nettside!
Den nye nettsida til Lødingen Kirke og Vestbygd Kirke var noe jeg begynte på nesten fra det første jeg startet i stillingen min. Nå nærmer det seg!
Jeg er faktisk ganske stolt av kunstverket. Jeg er sikker på at vi har et konsept ingen andre har. Så vidt jeg vet er vi eneste menighet hvem si nettside skifter farger i takt med kirkeåret!
Nå er det i mellomtid ikke mi side. Det er menighetene si. Derfor håper jeg at folk kommer til å bruke den, og selv lager stoff til den. Senere denne uka forventer vi at sida endelig skal være oppe på si permanente adresse under hoveddomenet til Den norske kirke.
Vi har faktisk vært så heldige at vi har fått to domener. Vi har fått lov til å benytte den norske bokstaven «ø», og har dermed adressen http://lødingen.kirken.no – men vi har også fått http://lodingen.kirken.no. Dette med tanke på folk som ikke har et norsk tastatur.
Jeg takker menighetene for tilliten ved at de overlot denne jobben til meg. Nå kommer jeg til å trekke meg tilbake litt, og la andre nå bruke sida som er satt opp. Jeg skal likevel passe på at den holdes oppdatert og fungerer teknisk som den skal.
På nettsida vår skal vi ansatte i Lødingen Kirke og Vestbygd Kirke presenterer oss. Presten vår har gjort det, og det har menighetssektretæren og kataketen vår. Mitt bidrag vil ha et internasjonalt preg, uten at jeg vil gå noe nærmere inn på det nå (må skape litt spenning, vet du).
Ennå gjenstår det personlige side til presten og kirkevergen…. men dette kommer vi tilbake så snart sida er lansert.Så er det bare å bruke www.lodingen.kirken.no eller www.lødingen.kirken.no. Inntil sida lanseres offisielt kan du se på hvordan den skal se ut her!